Endelig var den store dagen kommet, da vi skulle reise til Oslo på jentetur. Det ble bare jeg og min gode venninne Anita, og vi var skjønt enige om at vi var ganske tøffe. Vi har nok noen kjære som var veldig nervøs, for det var sagt mange ganger hvor vi skulle gå fo
r å komme til flytoget, hvor vi skulle gå av....og Tom tegnet til og med ett kart over Karl Johan til meg. Vi lo litt av dette....og takket vel og lenge for all den positive hjelpen vi hadde fått når vi kom hjem.
Det gikk veldig greit å komme seg inn til byen og vi fant hotellet. Det første problemet oppsto når vi ikke kom oss opp med heisen.....Bønder på byen sa du??? hi hi vi måtte jo sette i
dørkortet for å få den til å fungere. Da vi kom på rommet fikk vi nok ett latterkikk.....badet var kjempe lite og det var bare en glassdør inn til toalettet....Klokken var halv ti på fredagsmorgen, men vi var alt for rastløse til å sitte inne på rommet, så vi bestemte oss for å rusle oppover Karl Johan for å prøve å orientere oss om hvor alt vi
skulle være med på var. Dette gikk helt smertefritt og vi fant ganske raskt de første tegn på at KK mila skulle være i helga. Det vi ikke hadde regnet med var at faktisk ikke alle i Oslo ikke viste at det var
....hvordan gikk dette egentlig an???
Vi bestemte oss for å ta en lunsj på Fridays og da ble det også helgas første
pils. Nå gikk det virkelig opp for oss hva vi hadde begitt oss ut på....vi som aldri hadde hvert noen løpersker, skulle springe ei mil i Oslos gater, gå i løpeklær nedover Karl Johan, ....og hva i alle dager skulle vi ha på oss. Jeg er jo livredd for å fryse...og det var minusgrader når vi landet i Oslo. Pulsen vår steg flere hakk!!
Vi fikk shoppet masse, og vi fant ut at vi gikk nesten 2 mil den dagen, så vi skulle vel klare det!
Utrolig nok så kom vi i tidsklemme å måtte spise for andre gang på Fridays....da bestilte vi oss nachos som var utrolig sterk og god. Anita måtte ha på lipgloss mellom slagene:) Etterpå gikk vi på Latter for å se på Kristin Skogheim, Thomas Giertsen, Espen Eckbo og Jonna. Dette var virkelig moro og Thomas Gier
tsen er KONGE!!! Kvelden ble avsluttet med pepsi max og en baileys.
Den store dagen kom....Vi inntok en god og solid frokost og selvfølgelig måtte vi løpe for å kjøpe ett par sko til Anita. Vi hadde jo ikke helt blitt ferdig med shoppingen ennå. Deretter dro vi tilbake for å "hvile" oss litt på hotellrommet. Pulsen til Anita var på 122 etter at hun liksom skulle ha slappet av, så vi fant ut at vi måtte gjøre oss klar å gå ned til Akerbrygge, det hadde ikke noen hensikt å prøve å roe oss ned. Vi sa flere ganger til oss selv at dette var jo noe som skulle være gøy, ikke blodig alvor. Min motivasjon har hvert at det jeg har hatt godt av å kjenne at kroppen lever, og at jeg er heldig som faktisk er istand til å gjøre dette. De siste to timene før løpet gikk jeg på toalettet 8 ganger, den siste gangen var 5 minutter før vi skulle så Anita trodde at jeg skulle stikke av. Løpet gikk litt sakte i starten, men etterhvert så ble det bedre. Anita hadde store stikkinger...og jeg tenkte at dette går aldri i verden. Panikken slo inn når vi had
de løpt 2 kilometer og en annen løper var på vei tilbake. Vi fant ut at dette måtte være en løper som hadde sneket seg med oss som skulle løpe 10 km, så dette var en skikkelig kiiiping. Nydelig vær og nydelig løype runt Bygdøy Alle....dette var faktisk en kjempe opplevelse....jeg tenkte mye på m
amma og jeg håper at du fulgte med meg og var stolt av meg. Da vi kom rundt 5 km at jeg angret på at jeg ikke hadde drikkebeltet mitt, for det var faktisk 2.5km til neste drikkestasjon ennå. Men heldigvis når vi nærmet oss 7km, så vi ryggen til Else Koss Furuset....vi hadde virkelig tatt henne igjen. Dette ga inspirasjon og motivasjon til å fullføre de siste 3 km. Når målstreken nærmet seg la vi oss bak....Anita prøvde å holde meg igjen, mens jeg håpet
at det ble ett bilde av oss på KK sammen med Else når vi passerte mål.....og jammen
meg kom jeg med også:)http://www.kk.no/880413/jeg-har-ikke-blitt-treningsnarkomang synes ikke engang at det er noe moro, bare vondt og kjedelig. Derfor er jeg utrolig stolt over at jeg faktisk har gjennomført dette. Jeg sprang ei mil på 1time og 12 minutter. Det er ikke noe kjempe bra eller kjempe fort, men jeg er stolt over meg selv for i det hele tatt å ha deltatt og gjennomført. Tone Damli Aaberge sin tid snakker vi ikke om....og sammenligner oss heller ikke med:) Nå er min tid som løper langs veiene avsluttet, men jeg skal fortsette å trene, men nå innendørs og det jeg har lyst til den dagen jeg skal trene.
Etter løpet fikk vi utlevert en goodiebag og Champagne. Etterpå shoppet vi litt til, også gikk vi nok engang på Fridays å kjøpte oss en velfortjent øl:) Motivasjonen for å gå 5km til hotellet var helt borte.
Etterhvert så fikk vi nå humpet oss oppover....deiset en halvtime på senga, så var vi igjen igang. Da gikk ferden til Egon hvor vi kjøpte oss en Irish og litt nachos. Kvelden ble avsluttet på Dinner. Kjempe fin resturant og god mat. Dessverre fikk jeg akutt hodepine, så vi måtte gå raskt hjem.
Vi stupte nok engang iseng og sovnet på flekken.
Når vi våknet imorges var vi litt stive og klare for hjemreise. Anita måtte kjøpe seg en bag for å få med seg alt hjem og betale 170kr for å få det med seg på flyet.Vi lo godt når hun gikk ut fra hotellet med 4kol
li. Shopping sa du.....Anita kunne ikke begripe hvordan jeg hadde fått plass til alt jeg hadde handlet og hvor jeg fikk alle skoparene. Jeg bare lo å sa at man måtte velge rett koffert å ta med seg. Dette var kanskje noe ikke jeg skulle ha gjort for når vi ankom Kvernberget så røyk begge håndtakene på kofferten min....så den var nok alt for tung:)
Anita du er super....jeg er veldig glad i deg. Tusen takk for at du har motivert meg for dette, og hvert en super støtte i tiden som har hvert. Lattermusklene er slitne.....og jeg takker nok en gang for en super koselig opplevelse sammen med deg:)
